21. okt, 2015

Infrarød

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd,
hørt redselsskrikene mellom linjene
i historiebøker like kalde og uberørte
som innkjørselsrampen i Auschwirz
25 år etter - -

Babylons brunstige oksekraft,
Platons høye tanker,
Romerikets storhet –
alt sammen hvilte på
piskede, blodige slaverygger.
(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du ikke mot Roma
den gang du ennå hadde sjansen?
Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer,
møkk og blod på kunstverkene i atriet,
Licinius Crassus tryglende på kne
foran en arret slave fra Trakia -
dét ville vært noe å tenke på,
en hat-flamme å varme seg ved
i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.
Proletariatets diktatur og champagne til de fattige - -
Jo takk – vi har sett det, gang på gang:
Når ”lov og orden” igjen er gjenopprettet,
er de små enda mindre og
de oppblåste pampene på toppen
evig og alltid de samme.

Spør Jan Palachs aske.
Spør lyngen på de navnløse graver
i tundratælen ved Vorkuta. Spør
de to beltene av irrgrønne messingpatroner
som danner et kors over brystet til en fallen partisan
inne i jungelen i Bolivia.
De fattige, de forsvarsløse, de nederste
vil alltid bli tråkket på,
vil alltid få smake pisken,
likegyldig enten keiseren eller kommisæren styrer,
enten Bibelen eller Det kommunistiske manifest
ligger på alteret.
Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med det blotte øyet).
Det finnes intet parti,
ingen talerstol, intet forum
for fettede floskler
så redningsløst langt til venstre.

Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Men her svimer jeg omkring
stille som en akvariefisk.
Dytter snuten mot glassveggen.

Hans Børli, "Kyndelsmesse", 1972