20. okt, 2015

Tundrasommer

(Et selvportrett)

Det er nesten som et håp.
Fugler med navn av snø
våger sine spinkle skrik i stillheten.
Lyset smiler om morgenen
og vinden sier det er sommer.

Men grundt over vidjene, tett
under bleike røtter av tundra-valmue
ruger permafrosten, den evige tælen
der Gud begrov sitt hat.

Et verdens-Nei av mørke kulde død
en snau alen under
de sirlige skrifttegn av snipeføtter
i gytjen mellom bevregras og siv
som engstelig tror på vinden.

Det er blod i lyset om morgenen
og blad av isroser klever til den kalde månen.

Hans Børli, "Vinden ser aldri på veiviserne", 1976