20. okt, 2015
Du går så bratt ette allmannvæja
å fint bli fare frå fotå din
Meinn vi ska møtast e sommå tæja,
når haustkvellsdåjja e skåra skin.
Du trø e ståppå så stronk å strakjin,
å stor e status, så stør kan bli.
Meinn e trødd framme å kledd me nakjinn
å tedd me tuppåt e all mi ti.
Meinn når vi kjem innåt elvafara
å kar’n me jåa he kvesst si klo,
så ska du sjå at på kjerkegara
der sett dem såt’ tå åss båe to.
Å så æn mårgå ska såtåinn kastast,
da blir det spørsmål om vakkert ver.
Fær løinn skår lyt e sikkert lastast.
men får du høytørk fær fager fer?
(P.S.: Hjelp til Surnadalsdialekten
Hans Hyllbakk bruker “e” til mye; jeg, er, i. Av ord som krever litt mer fantasi er:
haustkvellsdåjja: høstkveldsdogget
sistkvellskløva: siste kløven/lasset fra setra om høsten
væja: vegen (dativ)
tæja: teigen (dativ)
skåra: (ljå)-skåret (dativ)
ståppå: dype spor i snøen; Førstemann lager ståppå, nestemann trør i ståppå.
stronk å strakjin: med løftet hode og rak rygg
tuppåt: rart, tullet, barnslig
jåa: ljå (dativ)
såtåinn kastast: høysåtene skal spredes
løinn skår: dårlig ljåslått, mye står igjen
fager fer: adferd eller her: livsløp
D.S.)
Hans Hyllbakk
Nyeste kommentarer
24.03 | 17:42
"Vele og kamb" - Stjert og kam på hanen
23.01 | 15:19
Et dikt av Halldis Moren Vesaas begynner slik:
‘ Kva er stort, og kva er lite no?‘
Hva heter diktet? Kan du gjengi det for meg?
15.12 | 11:01
Hva betyr kamb
23.01 | 22:37
Så fin side!
Del denne siden