18. nov, 2016

Vi som alltid krevde å bli hørt

Vi som alltid krevde å bli hørt
og sendte hjertet vårt rundt som en kirkebøsse –

Vi
som enfoldig forlangte stjerneskudd
og solformørkelser – synlige fotspor
på melkeveien
hvergang ulykken rammet oss
og forbitret sopte meningen bort fra tilværelsen
og alle ting
fordi himmelen knapt nok løftet på brynet av oss –

Vi
som ennå skrur oss innover mot universets nav
hvorom allting dreier seg fra evighet til evighet –

Gresset skulle vi oppsøke,
mosen, heilerkene langt inne
på ødslige myrer. Alt det
som bare er. Alt det
som leser livet og døden med samme uforstyrrelige ro
som vismenn vi aldri har møtt.

Kolbein Falkeid, «Horisontene», 1975