17. nov, 2017

Morgenstemning

Onsdag avleverte jeg mitt livs viktigste tekst! Ansvaret har preget meg 24/7 i mange måneder. Hvor mye skjønte jeg kanskje ikke før jeg våknet i morges, grytidlig, men utsovet og så opplagt som jeg ikke har vært på lang, lang tid. To netter med uforstyrret søvn og underbevissthet i balanse hadde gjort underverker.

Jeg gled ut av senga, samlet opp tøyet mitt og snek meg ut av soverommet og ned på kjøkkenet. Ferdig kledd satte jeg over kaffen, nørte opp i grua og tuslet over tunet til fjøset. I det jeg passerte stallvinduet, hørte jeg en lavmælt, vennlig humring. Det var islandshoppa Blida som ville vise at hun satte pris på at jeg kom. Stallkompisene, nordlandshesten Lukas og ponnimiksen Tilda istemte, langt mer høylytt, nesten krevende. De er vant med at Blida får oppmerksomhet først, og ville vel gjerne legge inn en liten protest og krav om likebehandling. Fjerdemann, Gandalf, var litt mer ordknapp, men desto tydeligere i kroppsspråket i det han nesten krabbet over bingeveggen for å bli klødd over ryggen. Han er utrolig rolig og sosial til å være fullvoksen indeksvær!

Under taket bak fjøset lå de fleste av søyene og koste seg, ørtende fredsommelige og nyklipte på djup halmseng. De fleste stemte i den unisone hilsingen, og Sølvi, en av de eldste søyene, kom tuslende, liksom tilfeldig bort for å sjekke om jeg hadde med noe godt. Slik uforbeholden kjærlighet, ikke minst fra dyr, gjør noe med deg!

Jeg ble plutselig fyllt av en sterk takknemlighet over å befinne meg i en sånn situasjon, og tankene begynte helt av seg sjøl å leite etter hvordan det hadde seg at jeg var kommet hit. Svaret dukket raskt opp, det var allerkjæresten og meg selv jeg hadde å takke! Vi hadde jo rett og slett trosset "naturkreftene" i oss, de kreftene i menneskets natur som preger tankene og handlingene våre, slik n'Hans skrev i

Drømmen
Drømmen drar strå til reiret.
Kvitrer for seg sjøl, lavmælt
som linerla
på tun der katten er herre.

Drømmen ser seg várt omkring
med svarte perleøyne.
Smetter skygg inn i gjømslet sitt
med strået i nebbet.

Ingen må se.
Ingen må vite.
          Hans Børli, "Hver liten ting", 1964

Vi trosset all innebygd skam, bygdedyr, Jante og alle de andre kattene i tunet, satte ord på drømmen vår,  la den fram til allmenn beskuelse og gjorde den virkelig!

Det burde jammen flere prøve :-)!